Salme 119

Skrevet av Erik Pettersen

Salme 119 - full av sterke følelser, brennende kjærlighet, lengsler og takknemlighet. Lengsel og tørst etter mer åpenbaring og retning fra Gud. En takknemlighet for alt det Guds påbud har utrettet og beskyttet mot. Levd liv med Guds ord som lykt og veiviser skinner gjennom i vers etter vers. Mye vil ha mer. Det er mer å oppdage - blir aldri utlært eller uteksaminert. Ny dag krever ny nåde og hjelp fra Gud.

Denne maratonsalmen er ingen teologisk kraftsalve med pekefingertrusler og punktvise argumentasjonsrekker. Når bibellesningen mister perspektiv og føles tung, og hverdagens omstendigheter holder meg nede, minner disse versene meg om at Guds befalinger gir glede, frihet og vern i min daglige vandring med Herren. Ordet holder meg på sporet. Man kan ikke skille Gud fra hans eget ord. Kjærlighet til Ordet er kjærlighet til Gud. Tid med Ordet er tid med Gud.

Her er noen av mine tanker rundt versene i salme 119:

Et vers jeg lærte som ung gutt. Å gjemme noe i hjerte er sterke saker. Det som ligger i hjerte vårt vil prege og styre oss. Ordet må ikke ende opp i hode. Der får det dårlige vekstforhold og kan utrette lite. Et ord gjemt i hjerte har sprengkraft. Det forandrer meg og mine omgivelser. Press og fristelser har lite sjans mot ordet i hjerte.

Gud, din rettledning er sann og presis. Det er mye rundt meg jeg ikke forstår. Forventninger som ikke blir innfridd. Følelser og tanker forvirrer. Du kjenner meg best Herre. Jeg er en fremmed i denne verden, men hos deg er jeg hjemme. Led meg i tåkeheimen. Før meg til utsiktspunkt. Det er langt igjen...

Ordet frihet er mye brukt men lite erfart. Frihet og befaling høres ikke akkurat ut som perlevenner, men er egentlig knyttet tett sammen. En befaling fra feil folk kan skade og fange. En befaling fra Guds munn er liv for den som gir seg til den. Helt fra skapelsen av har vi sett at Guds befalinger skaper, frigjør og løfter opp. Bli lys! Vær sterk! Gjør godt!

Unge mennesker med blikket festet mot framtiden. Ingen tung bagasje av skuffelser og gnagende tvil. Timevis i konsentrasjon for å lærer matte, fotballteknikk, tv-spill og nye dansemoves. Det snakkes om gullalderen. Det du lærer i 8-12 års alderen varer og kan prege deg livet ut. Reklamebransjen og underholdningsbransjen har skjønt det; Fullt trøkk mot de påvirkelige og formbare tweensa. Å kunne holde seg til noe krever en erfaring av det. Unge mennesker trenger å erfare Guds hjelp gjennom Guds ord. Å kunne vokse opp i et hjem/en menighet der Guds ord blir bakt inn i hverdagslige hendelser og brukt til glede og oppmuntring vil gi enorm avkastning.

Å kunne følge og lære forskrifter krever ydmykhet. Er man ikke ydmyk blir man til slutt ydmyket. Ydmykhet opplærer, leder og styrker.

Når Guds ord blir latterliggjort og ignorert blir jeg sint. Sånn dypt sint - ikke lavt blodsukkersint eller nåhørerdupåmegsint. Det er en ånd som blir rystet. Det passerer ikke sånn uten videre. Jeg stopper opp. Kjenner en sorg over mennesker som tror de er frie, men som er fanget. Så blir bedrøvelsen omformet til bønner, mens jeg tar imot nåde for min egen vandring.

Det er livet det handler om. Når Guds lov smelter sammen med levd liv blir det lovsang for Gud. Konstant reflektere dine påbud...La de rundt meg få merke det - få merke dine påbud, lover og forskrifter. Konstant refleksjon! For en skam om det bare blir forsett, mål eller pådytting mot alt og alle. Guds lov blir kjøtt og blod - synlig gjennom meg!

Å få mest mulig ut av bibellesningen handler ikke først og fremst om bibelleseplaner, antall kapitler eller bibelkunnskap. Tørst og lengsel etter retning fra Gud driver oss inn i Ordet. Det handler om å leve til ære for Gud - leve dyktig midt i en verden som fjerner seg mer og mer fra Guds standard. Det handler om å være i Guds nærvær - få næring og mat til styrke og oppmuntring. Tid med Bibelen er tid med Gud!

Håper du vil ta deg tid til å lese salme 119 på egenhånd og la Gud tale til DEG!

Kommentarer (0)

Vis/skjul kommentarfelt